søndag 10. februar 2013

Hvor er ditt stille rom?

Overalt hvor jeg omgir meg er det lyd. 
Fullt av stimuli, 
lydstimuli.
I heisen er det heismusikk, 
i klesbutikken er det kul shoppe-musikk,
på kafeen er det latte-musikk.

På venterommet hos legen, fysioterapeuten, tannlegen, 
frisøren, kiropraktoren er det musikk.
En radio som står på,
på en bestemt kanal,
vi som sitter der kan ikke dempe,
kan ikke bytte kanal,
kan ikke slå av,
vi er tvunget til å høre på.

(FØR)
Sitter jeg i bilen blir radioen slått på med en gang vi setter oss inn,
er det ikke noen fin musikk,
blir heller lydboka satt på.
Går jeg til jobb  jeg ha på musikk på ørene.
Eller jeg ringer noen for det er så kjekt å få gjort flere ting på en gang.

Er jeg hjemme står radioen på,
eller TV'n,
Eller høy musikk,
helst fra tenåringsrommet.

Jeg blir overstimulert av lyd!

Finner jeg noen gang roen?
Er det noen gang stille?
Sitter jeg noen gang ned på en stol,
helt i stillhet,
og bare er til?

(NÅ)
Nå tiltrekkes jeg av stillheten.
Søker dit det er stille.
Oppsøker stillheten.
Går jeg tur, vil jeg gå i stillhet,
og jeg lytter til naturen rundt meg.
Når jeg er hjemme, er radioen sjelden på.
Jeg kan sitte på en stol, helt stille, og bare være til.
Være i stillheten.

Bildet er fra Fotinis kapell,
Lia Gård
Stillheten kan også være vanskelig.
Det kan dukke opp tanker man ikke ønsker å tenke,
tanker man ikke ønsker å ta tak i.

Kjenne på rastløshet, uro, kanskje angst,
det kribler i kroppen,
man vil jo så gjerne gjøre,
ikke være!

Vil jeg være her i stillheten,
eller vil jeg løpe bort i all hast?
Så raskt jeg bare makter?

En eller annen har en gang sagt:
"dristig er den som stadig legger ut på reisen inn"

Ja, det kan være dristig.
For meg er stillheten mitt språk med Gud.
Når jeg slutter å snakke,
klarer jeg bedre å lytte til Gud.

For meg har det vært en god reise,
dristig, ransakende,
men god.

Jeg har funnet mitt stille rom,
det rommet som er godt for meg.

Har du funnet ditt?