ikke punktum.
Heldigvis.
For meg er komma en lettelse.
Det er noe positivt over det,
det er en fortsettelse.
Ikke en endelig slutt.
Det betyr en pause, jeg kan trekke pusten,
det kan være en spire til nysgjerrighet.
Hva vil det neste være?
Malt med akrylfarger på lerret. Her er flere rødtoner blandet, fargene må gi meg håp og glede. Komma'et er ikke helt svart, (fordi ting ikke er helt svart) men er lysnet med litt grått og hvitt. |
Samtidig er det vanskelig.
Hvor lenge skal jeg ha en pause?
Hvor lenge skal jeg klare å trekke pusten?
Det er til tider for spennende å gjette hva som kommer etterpå.
Mange kommer med samme råd.
"Det får ta den tiden det tar".
Har jeg den tiden da?
Og om jeg har det, vil jeg at det skal ta den tiden det tar?
Hvor lang tid snakker vi om?
Jeg har så mye jeg vil gjøre,
akkurat som alle andre.
Men jeg må ta den tiden det tar.
Uansett hvor vanskelig det er.
Repetere det for meg selv.
Vil jeg tro det til slutt hvis jeg sier det mange nok ganger?
"DEN TIDEN DET TAR
det tar
den tiden det tar
sier jeg
til meg selv
gang på gang"
(skrevet av gamle ugle)
I mellomtiden er jeg fortsatt glad for at det ikke er et punktum.
At det ikke er en endelig slutt.
Det har jeg tid til å tenke på,
god tid ser det ut som.