Noen ganger føler man livet er:
Og noen ganger har man bare lyst til å si:
drit og dra
med skikkelig trøkk i konsonantene!
Idag er en sånn dag.
Inntil nå har bloggen vært mitt fristed,
et sted der det ikke er fokus på sykdom,
men på det gode i livet, og på det jeg mestrer.
Sykdommen er en så stor del av mitt liv,
så jeg tror ikke jeg kan fortsette å blogge uten
å nevne noe om den.
For de av dere som har lest på profilen min "om meg",
står det der at jeg har fått mye tid det siste året.
Den tiden har bestått av sykdom.
Sykdommen har satt meg bakerst på reservebenken,
sammen med de reservene som aldri blir brukt.
Satt ut av spill.
Befinner meg på sidelinja av livet.
Pauseknappen er inne.
Og jeg rusler på sideveien.
Jeg savner livet der ute.
Savner hovedveien.
Jeg savner arbeidet mitt, kollegaene, pasientene.
Jeg har funnet ut at mye av min identitet ligger akkurat der,
i jobben min, yrket mitt.
Håpet er at jeg en gang er tilbake.
Frisk, og samtidig:
Klokere.
Sterkere.
Visere.
Bloggingen er til tider min kontakt med hovedveien.
Med livet der ute.
Takk for at dere er der ute og deler med dere!